Fra 24. mai 2019 sluttet vi å publisere nye intervjuer på denne siden. Takk for følget!
Finn ut når andre legger seg, står opp, hva de spiser, hvordan de jobber og hva de gjør på fritiden sin. Det er overraskende interessant, faktisk.
«På fritida har jeg hentet fram sexlivsdödaren Football Manager fra kofferten. Da fyker søndagene fort forbi, det kan jeg fortelle.»
Kl. 07.45 må jeg være våken, for da er det Politisk kvarter på radio. Personlig lever jeg etter en streng Bjørn Myklebust-kodeks: Når han er programleder for Politisk kvarter, så vet jeg at det blir en god dag. Midnatt må jeg være i seng. Hvis jeg har drukket øl, legger jeg meg faktisk tidligere. Før kunne jeg være ute til tre på natta, og så bare druse nedpå bicepscurls på SATS tidlig neste morgen. Deffe, perse, makse – alt det der. Nå må jeg legge inn et kvarter ekstra søvn for hver halvliter jeg drikker. Noen ganger er det bare trist å se seg tilbake. Siden sjefen min sikkert leser dette (hei til deg, Geir Ramnefjell) kan jeg jo legge til at jeg som oftest leser alle avisene før jeg drar på jobb. På fredagene kommer også Morgenbladet på trappa. Ved vidåpne øyne har jeg valgt å opprettholde livsløgnen om at jeg faktisk leser Morgenbladet. Vi er mange i den båten, tror jeg. I realiteten bare slenger jeg avisa på kjøkkenbordet, og der blir den liggende til neste fredag. Da fyrer jeg med den. Det var på Blindern jeg lærte meg å late som om jeg leser Morgenbladet. Det var viktig for å passe inn.
Ærlig talt så sovner jeg på to-tre minutter. Mamma sier jeg har godt sovehjerte. Hun er forøvrig kristen, og sender ofte engler så jeg skal sove godt før en stor sak eller et viktig intervju. Det er viktig å understreke at verken Dagbladet eller jeg tror på engler. Hvis jeg nå likevel ikke får sove, til tross for englene, så bysselaller jeg meg i søvn med tanken på at Liverpool skal vinne noe. Det er det fineste hjernen min makter å konstruere på stående fot. Ikke at jeg er 14 år lenger, for det har jeg viker som ettertrykkelig slår fast at jeg ikke er, men følelsesregisteret mitt står nok litt fastfryst i 2002. I et post-moderne Norge (hei Morgenbladet) er ekte lidenskap litt mangelvare, føler jeg. Så da plukker man en fotballklubb i søken etter mening. Et lettvint substitutt, men for min del har det vært en dundrende suksess. 40 000 mannfolk som synger i kor om håp og samhold – faen ass, man kan grine av mye, mye mindre. Første gang kjæresten min så meg gråte var da jeg viste fram YouTube-klipp med Liverpool. Hun sa hun syntes det var fint. Tenk, da var hun forelska, stakkar.
Hvis voksne folk uten barn sier de ikke får nok søvn, så er det i et forsøk på å gjøre seg mer interessante enn de er. Å huske på å legge seg når man er trøtt er like enkelt som å huske å ta av buksa før man går på do – noe jeg nesten alltid husker å gjøre. Et triks jeg likevel kan dele er å gjøre alle kveldsaktiviteter sittende oppreist. Jeg ligger seriøst aldri i sofaen, så da blir liksom alltid senga forlokkende.
Frokost er det beste måltidet, og her er jeg kronisk norsk av meg. En diger kjele kaffe – kokt på trakter – og frokostblanding med vanlig melk. I Dagbladet er kantina åpen fra 1030 til 1330, og jeg forsøker å skaffe meg mest mulig valuta for kantinetrekket. Hver dag stikker jeg én oppi trynet til the man og spiser lunsj to ganger! Vi snakker brødskiver med salami i 1031-tida og rester av varmlunsjen i 1329-draget. Dagbladets musikk-wonderboy Jonas Pettersen kjører samme kantinetaktikk, men vi spiser aldri sammen. Jeg liker best å spise lunsj alene, for jeg synes folk flest spiser så seint. Mine lunsjer varer omtrent 6 – 7 minutter og jeg hører alltid på podcast. Middagen synes jeg har tapt seg skikkelig! Da jeg vokste opp var det jo høydepunktet. Vi sang «Å, du som metter liten fugl» før hvert måltid og mamma laget pommes noisettes til alle retter. For to år siden kjøpte jeg et svindyrt langbord fra Bolia så jeg kunne ha venner på middag ofte, men nå jeg synes jeg min generasjon er blitt så forbanna småborgerlige i middagsvanene sine at jeg nesten ikke orker. Plutselig koker folk sin egen kraft (!) og spiser kjaker på en onsdag. Det er damping og sous vide og faens oldemor over hele linja. Kan man ikke invitere venner på spaghetti, kjøttsaus og hvitløksbaguetter fra First Price lenger?
Jeg gikk på skole i USA, på østkysten, og der er de veldig flinke på buffalo-vinger. Ikke sånne klissete BBQ-greier som de selger på O’Learys på Gardermoen. Nei, ekte buffalo-vinger er deilig frityrstekt kylling dyppet i blodrød hotsauce med blåmuggost-dipp. Det er seriøst det beste jeg vet. Og nei, det finnes ingen vin som går til buffalo-vings. Ikke prøv deg. De selger buffalo-saus på Meny for hundrelappen flaska. Det kan du ha på alt, spesielt på brødskiva.
Jeg jobber ganske mye. Etter å ha konsultert meg med arbeidsmiljøloven velger jeg å ikke innvilge innsyn i eksakte arbeidstider. Jeg føler meg voldsomt privilegert som får jobbe som politisk journalist i Norges beste avis. Vi er en ganske liten politisk gruppe, som dekker alt av innenrikspolitikk. Det betyr hard prioritering, og mye jobb. 2018 har jo vært et spinnvilt år i norsk politikk, med mange veldig store saker, men jeg synes vi er flinke til å ta kollegialt hensyn. Hvis noen er slitne eller må hjem, så dekker vi for hverandre. Dette høres kanskje ut som kødd, men jeg våkner seriøst (nesten) hver dag og gleder meg til jobb. Det gjør jo noe med arbeidsviljen, og jeg forstår jeg er privilegert som føler det sånn. Og dersom man skal være politisk journalist, så kan man liksom ikke kikke på klokka hele tida. Arbeidsdagen er slutt når den er slutt, så får man heller avspasere. Dessuten har politikere oftest tid til en bakgrunnsprat på kvelden, så man må ta telefonen når den ringer. Heldigvis har jeg en veldig, veldig tålmodig samboer. Hun skal bli psykolog, og jeg vil ikke utelukke at innsikt i psyken til journalister har inspirert henne til å velge nettopp den karriereveien. Men av og til får hun også nok. Da vi skulle til Cape Town i år, mens metoo-sakene rullet, fikk hun nok allerede på mellomlandinga, for jeg var i telefonen konstant. Jeg tenkte da – og tenker fortsatt – at hun ikke helt forstår hvor spennende det er å være journalist.
Balansen mellom jobb og fritid fungerer utmerket for meg: I så stor grad som mulig forsøker jeg å la de to gli inn i hverandre så sømløst at jeg til slutt ikke vet forskjellen på jobb og fritid. Vi nærmer oss. Hemmeligheten er å ikke legge seg på en sånn der “hobby” som jeg ser folk driver med. Jeg kan beundre engasjementet, men jeg skjønner ikke helt greia. Å dure avgårde grytidlig, til fjord eller fjells, bare for å fryse i noen timer å kjøre hjem igjen? Det er ikke for alle, det må jeg bare si.
Tidligere i høst ble jeg litt bekymra for at jeg muligens drikker litt for mye, så jeg forsøker å være litt mer hjemme på kveldene nå. Det går bare sånn passe bra, for egentlig liker jeg best å dra ut på ting. Ikke at jeg er så jækla kreativ, altså – helst vil jeg bare drikke noen øl med venner. Hvis jeg ikke gjør det, så liker jeg bordtennis. Av og til går jeg ned i parkene og ser på at andre spiller bordtennis og drikker øl.
På fritida har jeg hentet fram sexlivsdödaren Football Manager fra kofferten. Da fyker søndagene fort forbi, det kan jeg fortelle. Lørdagen liker jeg. Da kommer det aviser på døra og jeg koker masse kaffe. Først har jeg masse ro, og føler jeg kan sitte ved langbordet mitt og høre på radio i timevis. Så fylles jeg av voldsom rastløshet. Det kan ha noe med kaffen å gjøre. Så da må jeg gjøre NOE, samme hva. Som regel ender jeg opp med å ommøblere stua eller ta veldig, veldig mange biceps curls på SATS mens jeg hører på sinnarock.
Jeg møter jo selvfølgelig venner så ofte jeg kan, men jeg har nå kommet i den elendige livsfasen hvor stadig flere begynner å få barn og flytte ut av byen. Foreløpig er det bare snakk om noen få, men jeg venter et ras av sosiale utmeldelser når som helst. Jeg har lite forståelse for dem som må planlegge to uker i forveien bare for å ta to øl på en torsdag. Ettåringer legger seg jo klokka 19, så jeg VET jo kvelden din er ledig, liksom. Er det sånn at man bare må begynne å følge med på Farmen fordi man har barn? Det er helt greit å prioritere familielivet framfor gamle sosiale (u)vaner, men da bør man være ærlig på det, ikke minst overfor seg selv. Men hei, det er lett å være eplekjekk når du går i mine sko. Ring meg om tre år, så er det kanskje jeg som sitter i et rekkehus på Tonsenhagen og leter etter Individuell Pensjonssparing fra Storebrand. Jeg forstår jo at det er sånn norsk middelklasse er ment å leve, jeg bare synes det virker litt meningsløst noen ganger.
«Jeg forsøker å leve som om jeg hadde en tegnestift i madrassen, og blir inspirert hver gang jeg får med meg en desimal av kulturlivet i Oslo.»
«Når jobben er å utvikle TV-programmer er det jo også sånn at man er skrudd på hele døgnet. Alt inspirerer og den minste ting kan skape en idé.»
«Jeg har prøvd å legge bort telefonen om kvelden, men da sover jeg bare dårligere. Jeg trenger en liten oppdatering før jeg klarer å koble av.»
«Selv om det er hardt å få opp øynene noen ganger, kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å våkne på enn en stemme som sier ‘Pappa?’.»
«Jeg har nesten ingen venner! Skjønner faktisk ikke hvor de ble av. Det siste jeg husker er at jeg fikk tre barn, så fylte jeg 30 og hadde nesten ingen å invitere.»
«Jobben i medielivet så langt er ganske lik jobben i kommunikasjonslivet på noen sentrale punkt: Du har alltid en sak å gjøre, og du har alltid en deadline. Og jeg elsker det.»
«Ofte bruker jeg også YouTube som om det var podcast. Det vil si, jeg hører kun på audio selv om jeg spiller av en video.»
«Siden starten av mars har jeg heller hørt på lydbøker i Storytel. Først hørte jeg på Kosakkene av Leo Tolstoj, og den siste uka har jeg hørt på Grensen av Erika Fatland.»
«Jeg trives når det er mye å gjøre, gjerne litt hektisk. Nå er vi alle medeiere i selskapet og det gjør helt klart noe med motivasjonen.»
«Jeg tror jeg må vurdere et voksenliv hvor dagsfylla tar over for den mer anerkjente måten å feste på.»
«Jobben som anestesilege ved et lokalsykehus er veldig variert. Nå nylig stilte jeg som tillitsvalgt og skal forhandle om ny arbeidstid.»
«Jeg spiller volleyball, og ser alltid fram til treninger og kamper. For meg er det den perfekte kombinasjonen av trening og sosialt med fine folk.»
Intervjuer.no ble startet høsten 2018, som et slags eksperiment: Ville noen være interessert i å lese når andre står opp, hva de spiser til frokost og hva de gjør med familie og venner på fritiden? Det høres jo ikke automatisk sånn ut.
I 2022 har vi startet et annet prosjekt, kalt Indexi.no. Her vil interessante personer, severdige filmer og bra musikk indekseres løpende.