Tirsdag, onsdag og torsdag er det møte i stortingssalen. Da må jeg være med og sette møte kl. 10:00. Heldigvis slipper jeg å sitte i salen hele dagen. Når det ikke er en debatt som er aktuell for mitt arbeidsfelt, kan jeg gjøre alt annet frem til det er votering. Jeg har møter med organisasjoner, forskere, andre Høyre-politikere som jobber med Utdannings- og forskningspolitikk og politikere fra andre partier. Andre dager drar jeg ut og besøker skoler, barnehager, fagskoler, bedrifter, barnevern, helsestasjoner, universiteter eller høgskoler.
Det er vanskelig å planlegge dagen 100 %, fordi det kan plutselig dukke opp en mediesak eller en debatt som jeg må håndtere og svare på. Hvis Dagsnytt 18 ringer er en del timer av dagen bundet opp til forberedelser (i hvert fall hvis man er som meg, og liker å være forberedt). Jeg prøver så godt jeg kan å skaffe meg noen timer fri for å lese og skrive mer om utdanningspolitikk, men det er ofte det som forsvinner i en hektisk dag. Jeg innser at jeg nok aldri blir kvitt følelsen av utilstrekkelighet.
Når man er så heldig å få tilliten til å være folkevalgt, lever man på lånt tid. Mulighetene til å påvirke og lære og få innspill er enorme, og jeg kjenner ofte på at jeg kunne brukt tiden min bedre. Samtidig jobber jeg til 21-tiden om kvelden, og jeg har lært at det ikke er meningen at innboksen skal være tom når jeg drar fra jobb.
Jeg vet egentlig ikke hva det vil si å være «produktiv» på jobb når man sitter på Stortinget. Når jeg reiser rundt og besøker skoler og barnehager, så presterer jeg lite, men det er ofte veldig nyttig. Når jeg har lest meg opp på stortingsmeldinger, skrevet merknader til saker i Utdannings- og forskningskomiteen og hatt møter med andre politikere, så føler jeg ikke nødvendigvis at jeg har vært særlig produktiv. Det kommer vel an på hva slags politiker man ønsker å være. Jeg vil utvikle og få gjennomslag for ny politikk som betyr noe for folk, og jeg vil delta i samfunnsdebatten. Fordelen med en slik ambisjon er at jeg kan gjøre mye forskjellig hver dag, og likevel føle jeg tar et skritt i riktig retning og er produktiv.
Jeg har kastet meg inn i en rekke egenvalgte prosjekter. Jeg jobber med å utvikle ny kompetansepolitikk, utarbeide nye tiltak for styrke spesialundervisningen i norsk skole og tiltak for å redusere kjønnsforskjellene i skolen. Jeg lar ofte rettferdighetssansen styre hva jeg driver med. Når jeg hører at skolen har lave forventninger til elever som trenger spesialundervisning, eller møter folk som kjenner på utrygghet for at de skal miste jobben fordi de ikke får tatt mer utdanning, da blir jeg gira. Jeg tror jeg kunne engasjert meg i det meste dersom jeg fikk muligheten. Det viktigste blir prioritere.
Jeg har fortsatt ikke lært helt å slappe av, og er på utkikk etter «avkoblingsteknikker.» Har blitt anbefalt yoga og mindfulness, men vet ikke helt hva som passer meg. Det viktigste er uansett å skru av mobilen. Det hjelper langt på vei.