Jeg benytter de fleste anledninger til å treffe folk, ta et glass og få meg litt kulturelt påfyll. Jeg trives da aller best i et mørkt konsertlokale der jeg kan høre på tunge gitarer og gode melodier.
De helgene der det ikke er noe planlagt har vi en fin ordning der vi bytter på å få sove til «andre skift» i helgene. Ofte benytter jeg anledningen til å dra ut kvelden i forveien, da jeg vet at jeg kan ta en lang morgen. Da pleier jeg å våkne opp til serverte pannekaker. Vi gjør som regel en familieaktivitet på formiddagen, både lørdag og søndag. Dette kan være besøk på museum eller kino, tur til klatresenteret eller lekeplassen.
Å planlegge inn faste møtepunkter med vennene mine er jeg altfor dårlig til. Alle har hektiske hverdager og jeg er ofte best på å snu meg rundt i siste liten, fremfor å planlegge sosiale settinger god tid i forveien. Dette henger nok sammen med at jeg har en arbeidshverdag der ting kan endre seg raskt. Når jeg først kommer meg ut er jeg ofte altfor sent hjemme. Har ikke lakenskrekk akkurat, men er nok litt putevar og glad i å henge med folk. Men så er jeg samtidig utrolig hjemmekjær og digger også å fyre i peisen og være skikkelig lat.
Musikkinteressen min lever i beste velgående, men jeg klarer jo ikke lenger å følge med slik jeg gjorde før. Samtidig prøver jeg å lære småjentene litt om hva god musikk er, sånn innimellom all MGP-Junior og Blime-danser. Kiss sin mest klissete ballade har alltid vært nattasang til jentene.
Jeg får nok sosiale drypp og konsertopplevelser til at jeg ikke føler savnet etter å måtte gjøre noe mer for min egen del akkurat nå. Selv om småbarnslivet er litt altoppslukende og pes innimellom, må jeg jo ofte klype meg i armen over hvor utrolig heldig jeg er som får mulighet til å kombinere en gøy jobb, fantastisk familie og har gode folk rundt meg. Alt til sin tid, liksom. Når jeg blir voksen og kidsa blir større skal jeg plukke frem rockegitaren og starte gammeldame-punkeband. Men ikke enda.