For en stund siden var det noen som kalte meg klaustrofil, altså det motsatte av klaustrofob. Jeg liker små, trange rom, ikke bare rent fysisk, men også følelsesmessig. Det betyr ikke at jeg vil bli plassert i en boks, men jeg liker å være hjemme i en slags huletilværelse der resten av verden bare kan skje, mens jeg er som en bjørn i eget hi. Og så liker jeg utrolig godt å gjøre ting ingen eller få andre vet at jeg gjør og har gjort. Jeg liker å løpe, danse, snekre, sykle, strikke, lese, prate, høre på radio, kose med katt og baby og kjæreste, plante, så, dyrke, høste eller rake i hagen. Det beste jeg vet er å danse. Så det gjør jeg. Samtidsdans. Når jeg ikke tenker på om folk synes jeg ser rar ut, men nesten går ut av kroppen og bare flyter, det elsker jeg.