Kl. 07.45 må jeg være våken, for da er det Politisk kvarter på radio. Personlig lever jeg etter en streng Bjørn Myklebust-kodeks: Når han er programleder for Politisk kvarter, så vet jeg at det blir en god dag. Midnatt må jeg være i seng. Hvis jeg har drukket øl, legger jeg meg faktisk tidligere. Før kunne jeg være ute til tre på natta, og så bare druse nedpå bicepscurls på SATS tidlig neste morgen. Deffe, perse, makse – alt det der. Nå må jeg legge inn et kvarter ekstra søvn for hver halvliter jeg drikker. Noen ganger er det bare trist å se seg tilbake. Siden sjefen min sikkert leser dette (hei til deg, Geir Ramnefjell) kan jeg jo legge til at jeg som oftest leser alle avisene før jeg drar på jobb. På fredagene kommer også Morgenbladet på trappa. Ved vidåpne øyne har jeg valgt å opprettholde livsløgnen om at jeg faktisk leser Morgenbladet. Vi er mange i den båten, tror jeg. I realiteten bare slenger jeg avisa på kjøkkenbordet, og der blir den liggende til neste fredag. Da fyrer jeg med den. Det var på Blindern jeg lærte meg å late som om jeg leser Morgenbladet. Det var viktig for å passe inn.
Ærlig talt så sovner jeg på to-tre minutter. Mamma sier jeg har godt sovehjerte. Hun er forøvrig kristen, og sender ofte engler så jeg skal sove godt før en stor sak eller et viktig intervju. Det er viktig å understreke at verken Dagbladet eller jeg tror på engler. Hvis jeg nå likevel ikke får sove, til tross for englene, så bysselaller jeg meg i søvn med tanken på at Liverpool skal vinne noe. Det er det fineste hjernen min makter å konstruere på stående fot. Ikke at jeg er 14 år lenger, for det har jeg viker som ettertrykkelig slår fast at jeg ikke er, men følelsesregisteret mitt står nok litt fastfryst i 2002. I et post-moderne Norge (hei Morgenbladet) er ekte lidenskap litt mangelvare, føler jeg. Så da plukker man en fotballklubb i søken etter mening. Et lettvint substitutt, men for min del har det vært en dundrende suksess. 40 000 mannfolk som synger i kor om håp og samhold – faen ass, man kan grine av mye, mye mindre. Første gang kjæresten min så meg gråte var da jeg viste fram YouTube-klipp med Liverpool. Hun sa hun syntes det var fint. Tenk, da var hun forelska, stakkar.
Hvis voksne folk uten barn sier de ikke får nok søvn, så er det i et forsøk på å gjøre seg mer interessante enn de er. Å huske på å legge seg når man er trøtt er like enkelt som å huske å ta av buksa før man går på do – noe jeg nesten alltid husker å gjøre. Et triks jeg likevel kan dele er å gjøre alle kveldsaktiviteter sittende oppreist. Jeg ligger seriøst aldri i sofaen, så da blir liksom alltid senga forlokkende.