Petter Wallace

Jeg er nok hjemmekjær til det ekstreme. Er veldig glad i hverdag, i å komme hjem og sette meg ut i hagen sammen med de 8 trærne som står oppover i lia på tomten vår og bare kjenne ettermiddagssolen i ansiktet. Eller lese eller se godt TV, nyte en liten mild sigar og drikke noe godt til.

Det betyr ikke at jeg ikke liker sosialt samvær, men ikke for mange om gangen, og gjerne hjemme hos oss. De siste årene har jeg blitt plaget av en balansesykdom som også har forsynt seg av hørselen min, så da blir det fort krevende med mange stemmer samtidig. Kanskje derfor har dialogen blitt mitt favoritt-medium: å snakke med mennesker en og en, fremfor i store grupper. I boken «Aldri gi opp» som kom ut i år, har store deler av teksten form som dialog mellom psykolog Peder Kjøs og meg. Vi er utrolig glad i å snakke sammen, og det har vært fint å få så mange positive tilbakemeldinger på nettopp dialogene, så tydeligvis er vi ikke de eneste som er glade for den omgangsformen. De dialogpartnerne som gir meg aller mest er kona og mine to jenter, jeg blir aldri trøtt av å snakke med dem.

Jeg er et nysgjerrig og vitebegjærlig menneske, og leser mye, hører på podkaster og radio, og ser masse TV sammen med ektefellen. Norske, nordiske og internasjonale TV-serier fordøyes i store mengder. I tillegg er jeg medlem av en eksklusiv klubb, Dramalosjen, der vi 3-4 ganger i året velger en TV-serie, som vi så ser hver for oss, med unntak av siste episode. Den ser vi sammen, etterfulgt av god mat og masse krangling om hva vi har sett. Så er jeg veldig glad i lek og spill, men etter at barna mine ble voksne har det blitt mindre av det. Da jeg var liten spilte jeg mye kort med familien min, det var en invitasjon inn i de voksnes verden å være fjerdemann i kortspill når man bare var 12-13 år. Jeg savner nok nettopp det å leke mer, men en gang i mellom får jeg med meg jentene mine på en bowlingkveld eller til et slag backgammon.

Lørdagene og søndagene mine gjør jeg alt for å beskytte. Etter en hektisk uke er det ingenting som er deiligere enn to dager som vi kan bruke til å tømme hodet for jobb og fylle det med annet innhold. På lørdag formiddag handler jeg inn mat og drikke for kommende uke, henter nystrøkne skjorter på renseriet (min store, herlige luksus i livet er at jeg leverer inn skjorter til vask og stryk) og kjøper meg en lørdagsavis på ekte papir, setter meg på en kafe eller tar den med meg hjem og setter meg i hagen. Hver søndag går ektefellen og jeg en lengre tur. Vår, sommer og høst går vi i marka, men nå i vinter bestemte vi oss for å gå i byen, så da gikk vi en tur i alle 15 av Oslos bydeler, i alfabetisk rekkefølge. Ikke nok med at det var godt å komme seg ut, vi lærte overraskende mye om den byen vi er så glad i, fant små perler i hver eneste bydel, skjulte parker, små ukjente boligområder og masse ukjent historie.