Som visemusiker er man alltid, og aldri, på jobb. Sangskriving, øving, innspilling, regnskap, møter, reise, konserter, fritid, trening og lek går alltid i ett. Selv når jeg sover, drømmer jeg om musikk.
Nå om dagen fullfører jeg mitt femte studioalbum, en hyllest til grasrotaktivismen og de mange som står på for å gjøre verden til et bedre sted. Det er sjukt fint å kunne leve av å lage musikk.
Selv etter å ha levd som musiker i tolv år, synes jeg det er vanskelig å kalle det for en jobb. Det er mer som et verv; jeg lager musikk så lenge folk vil at jeg skal gjøre det. Egentlig er det nesten bare når jeg står på scenekanten at jeg føler at jeg «har fri». Da finnes bare her og nå. Det er det jeg lever for.