Jeg starter dagen med å gå gjennom mail og være helt ajour før jeg kommer på jobb. Så er det familie og unger ute av huset. Før var jeg ute av døra 15 minutter etter jeg stod opp. Nå er jeg på jobb 2,5-3 timer etter jeg stod opp. Ingen dager er helt like og dagen varer ikke så lenge som den burde, men stort sett stikker jeg fra jobb rett over fire. En gang i løpet av kvelden ser jeg over mailboksen og sjekker om jeg er sånn noenlunde ajour, og skriver en huskeliste over ting jeg må følge opp. Jobber svært sjelden om kveldene, bare en liten sjekk, gjerne mens jeg hører på noe jazz.
Noen ganger tror jeg at jeg ikke er produktiv fordi det skjer så mye rundt meg og fordi jeg selv er altfor lett å distrahere. Jeg har rævva konsentrasjon. Jeg er omringa av bra folk, Sentralen er stappfull av dem. Jeg liker at det koker litt, at folk flyr inn og ut, en klem, en high five eller en snappy kommentar, da kjenner jeg at det kribler litt, det gir en bra jobbpuls. Innimellom blir jeg stressa av det trøkket og tenker at jeg bare burde isolere meg. Etter et par timers isolasjon har jeg abstinens og savner det. Så altså, jeg trenger kontakt med folk for å kjenne at jeg er en del av noe, da jobber jeg bedre. Har dagen hatt mange stopp-punkter er jeg happy. Siden jeg sover dårlig går jeg ofte mer sliten til jobb enn jeg kommer tilbake, det er også et godt tegn.
Jeg er litt midt i flere prosjekter. Sentralen koker, men jeg har så flinke kollegaer så egentlig er det de som driver det. Jeg har brukt litt tid på å finne ut av hva stiftelsen kan bidra med når det gjelder å skape gode møteplasser. Det kan være i forlatte bygg, de er det mange av i Oslo. Akkurat nå skal jeg i gang med å lede et forprosjekt for å finne ut av hva som kan være den beste måten å bruke Nasjonalgalleriet på når det fraflyttes. Jeg skal jobbe tett med Nasjonalmuseet, kunstnerorganisasjonene, Statsbygg og en haug av interessenter som har masse gode ideer og høye forventninger. Jeg elsker å intervjue folk, prøve å finne ut av hvor ulike interesser møtes, kanskje klare å finne en felles grunn.
Jeg kobler for lite av, men jeg kan absolutt ikke gi jobben skylda! Jeg er en lettstressa type og kan surre rundt min egen akse istedenfor bare å puste med magen. Jeg jobber garantert ikke noe mer enn andre. Er det ikke også litt flaut med sånne lederfolk som sier at de jobber så mye, samtidig som vi vet, gjennom hundrevis av studier, at ingen overrapporterer egen jobbing og innsats mer enn ledere. Kanskje de jobber til utpå kvelden tre ganger i uka, men glemmer at de har gjemmekontor fredag og dro på hytta på en torsdag. Jeg antar gjennomsnittstida vil vise at de jobber mye mindre enn de som vasker kontorene. Det å snakke for mye om hvor mye man jobber går helt klart utover produktiviteten. jeg hadde dessuten ikke kommet unna med det, for de rundt meg vet hvor mange tusen timer jeg har brukt på surr: tv-serier, hi-fi-surfing og platekjøping. Et slags mål på middelvei mellom jobb og fritid er: Jeg jobber ikke så mye at jeg ikke rekker å kjøpe masse plater. Jeg jobber så mye at jeg ikke rekker å høre på alt jeg kjøper.