Jeg er notorisk B-menneske. Som frilanser kan du jo i prinsippet jobbe når du vil, og i musikklivet blir det ofte sene kvelder, med konserter og rigging, så det har passet meg bra. Man blir vant til å være våken og skjerpa kreativt på kvelden. Tidligere kunne jeg sitte i studio til langt uti de små timene og jobbe med musikken min. Etter jeg fikk barn har dette naturligvis endret seg kraftig. Men selv om jeg har stått opp mellom seks og sju på hverdager siden jeg fikk barn for 12 år siden, så er det noe hele kroppen protesterer mot fremdeles.
Jeg har aldri vært noen morgenlerke, men morgenen kan også være veldig fin hvis man kan dvele litt i overgangen mellom søvn og våken tilstand. Tidligere i livet var denne oppvåkningstiden også noe jeg bevisst brukte til å jobbe med nye ideer, jeg opplevde ofte en helt spesiell og litt grenseløs flyt i denne sonen. Og så fant jeg strategier for å styre mot det jeg arbeidet med i kunsten, slik at når jeg bestemte meg for å stå opp, var det ofte rett til arbeidsbordet. Slik er det ikke nå, jeg våkner ofte vantro når klokka ringer og fatter ikke at jeg kan være så trøtt.
Det som er bra med å stå opp tidlig hver dag er at det er mye lettere å få sove når jeg legger meg. I en mindre rutinepreget periode av livet slet jeg ofte med søvnproblemer. De sjeldne gangene jeg sliter med å sovne nå er det konkrete grublerier, ting som plager meg, det kan for eksempel være noe politisk. Da ligger jeg og kverner på formuleringer, og må ofte bare opp igjen og skrive det ned for å få fred.
Jeg tror jeg stort sett får for lite søvn, men jeg henter meg inn igjen ved nærhet til naturen. Jeg bor i skogen og er heldig sånn sett. Hvis jeg legger meg nedpå litt i løpet av dagen, er det fordi jeg skal prestere om kvelden på konsert, men i hverdagen må jeg unngå det, ellers får jeg ikke sove når jeg skal legge meg til natta.