Jeg er forfatter, men jeg kan ikke leve av det, så de dagene jeg har «fri» og kan skrive så prøver jeg å begynne så tidlig som mulig. Jeg liker å komme meg opp før åtte og jobbe i minst tre-fire timer. Det beste er om jeg klarer å komme meg opp seks eller sju.
Setter man seg for å skrive klokka seks om morran har man sendt et signal til seg sjøl, og resten av verden for den saks skyld, om at man tar det man driver med seriøst. Det er tungt å skrive ny tekst og jeg er som regel helt skutt i hodet etter to timer. Jeg elsker å redigere og kan godt sitte med det en hel dag, men å faktisk skrive noe nytt, noe som ikke har vært der før, det er tungt arbeid. Mest fordi jeg er så kritisk. Jeg fomler meg frem og er alltid i tvil og det tar på. Noen få ganger er det direkte gøy, men som regel er det veldig tungt. Og da mener jeg ikke «tungt» som å jobbe i kullgruve, man sitter jo tross alt bare der, men det er noe som krever veldig mye konsentrasjon og man kan tenke på å skrive så mye man vil, men ingenting skjer før man faktisk setter seg ned ved det tastaturet.
De beste skrivedagene får jeg når jeg legger bort mobil og ikke sjekker Facebook eller Instagram. Jeg må også være «inni» stoffet. Hvis jeg tar lange pauser, ikke sjekker innom manuset hver dag osv. får jeg en distanse til det jeg jobber med som ikke er bra. Hvis jeg vet at jeg ikke får tid til å skrive en dag så leser jeg i alle fall i manuset, slik at jeg får følelsen av å være «i det». Det høres kanskje litt abstrakt ut, men det er farlig å få distanse til det man driver med. Man må tro på det. Tro at det er viktig. Føles det viktig for deg som forfatter vil det nok føles viktig for noen andre også. Får man distanse til det man skriver på kan tvilen komme inn ganske raskt. Man tenker at «ingen andre enn meg har interesse av dette», «jeg bør bare begynne på nytt», «dette suger». Alle disse tankene er giftige, men hvis man i det minste åpner tekstdokumentet daglig og leser gjennom de siste fem-seks sidene man har skrevet vil man holde det hele i gang. Kanskje man ser en setning man vil endre på, eller noen ord man kan stryke, men man føler at man holder på med noe. Det er viktig å være kritisk, men er man for kritisk får man ikke gjort noe som helst.
Jeg er også student og i mai er det eksamen. Jeg tenker alltid på skrivinga. Det jeg skriver på og ting jeg har lyst til å skrive på. Jeg klarer å koble av fra andre jobber og fra studier, men jeg har aldri klart å koble av fra skrivinga.