Jeg er nok en stuegris, og blir veldig glad når noen drar meg ut, enten det er for å gå tur, ut og spise, dra på en konsert eller et arrangement av et eller annet slag. Da stiller jeg gjerne. Men dørstokkmilen er lang. Dessuten liker jeg ikke vinter, mørke, kulde eller regn, det er seriøst en gedigen bløff at det går an å kle seg.
Utenom det som er nevnt over liker jeg å reise, enten det er til store byer eller steder med vakker natur. Jeg har verdens styggeste hytte som jeg sørger for å besøke et par ganger i året til den har brent ned. Eller musene har spist den. Om sommeren liker jeg alt som foregår utendørs: grille, bade, være i båt og gjerne gå i land et sted og brenne bål. Kan godt bo i telt også, og gjerne fiske, men det er mest for å være hyggelig. Jeg VET at jeg hadde likt å gå på ski, i fint vær, hvis noen bare kunne lært meg det. Men som bergenser og halvt ikke-norsk er jeg knapt født med en femtedels ski på beina. Det er et sosialt stigma, faktisk.
I helgene blir det lange og langsomme morgener med kjæreste, aviser og uante mengder kaffe. Gjerne brunch med hjemmebakt, og EKSTREMT gjerne med en av mine to døtre på besøk, evt. begge. Og så en tur enten på fjellet (som begynner rett bak huset her) eller på den nevnte hytten, til byen for å gå på kafé og sitte og glane, ta et glass, gå på konsert. Jeg er særlig glad i jazz og klassisk, helst konserter der man kan sitte (ryggen liker ikke å stå, jf. nevnte Stokke-stol). Hver gang jeg er i Grieghallen og hører en symfoni tenker jeg “Dette må jeg gjøre oftere”. Er sikker på at det forlenger livet med flere år. Dessuten har jeg utviklet en metode som gjør at jeg kan ruse meg på musikken. Faktisk.
Jeg har en gjeng med spreke venninner som går tur hver mandag. Dessverre skulker jeg altfor ofte. Men vi går også på andre ting, konserter, litterære arrangement, lager middag (ikke ofte) o.l. Og så synger jeg i kor!